European Accessibility Act er her – men ikke i Norge ennå

Siden 28. juni 2025 har European Accessibility Act vært gjeldende regelverk i EU. Nyhetsbrev og leverandørsider har omtalt fristen som om den også gjelder norske virksomheter fra samme dato.

Det stemmer ikke helt. Direktivet er EØS-relevant, men er foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen — og dermed heller ikke en del av norsk lov. Norge henger etter EU på dette punktet, slik landet også gjorde med ePrivacy-reglene for cookies i sin tid.

Her er hva direktivet faktisk krever, hvor langt Norge har kommet i gjennomføringen, og hvorfor det uansett lønner seg å forberede seg nå.

Hva er European Accessibility Act?

European Accessibility Act — forkortet EAA — er et EU-direktiv, formelt direktiv 2019/882. Det ble vedtatt i 2019 og stiller tilgjengelighetskrav til en rekke produkter og tjenester som selges til forbrukere i EU.

EU-landene fikk frist til å gjennomføre direktivet i egen nasjonal lovgivning innen 2022. Selve kravene begynte likevel ikke å gjelde i praksis før 28. juni 2025 — de tre årene imellom var ment som forberedelsestid for virksomhetene. Det er altså denne andre datoen, ikrafttredelsen, som har fått mest oppmerksomhet.

Formålet er at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha samme tilgang til varer og tjenester som alle andre. I motsetning til UU-forskriften, som først og fremst regulerer nettsteder og apper, dekker EAA et bredere spekter: fysiske produkter, digitale tjenester og deler av transportsektoren.

Bakgrunnen er at EU-landene tidligere hadde helt ulike regler for tilgjengelighet av varer og tjenester, hvis de i det hele tatt hadde noen. For virksomheter som selger på tvers av landegrenser i det indre marked, ble det dyrt og uoversiktlig å forholde seg til et lappeteppe av nasjonale krav. European Accessibility Act er svaret: én felles standard for hele EU/EØS-området.

Hvem blir omfattet?

Direktivet lister opp konkrete produkt- og tjenestekategorier. Dette er hovedgruppene:

• E-handel — nettbutikker som selger varer og tjenester til forbrukere.
• Banktjenester — nettbank, betalingstjenester og annen forbrukerrettet finansvirksomhet.
• E-bøker — digitale bøker og programvaren de leses i.
• Elektronisk kommunikasjon — deler av telekommunikasjonstjenester, inkludert tilhørende nettsider og apper.
• Persontransport — reiseinformasjon og billettløsninger for fly, tog, buss og båt.
• Forbrukerprodukter — datamaskiner, operativsystemer, betalingsterminaler og minibanker.

Direktivteksten unntar mikrovirksomheter som leverer tjenester — under 10 ansatte og under 2 millioner euro i årsomsetning eller balansesum — fra store deler av kravene. De fleste andre virksomheter som tilbyr en av tjenestene over til forbrukere, vil i utgangspunktet være omfattet.

Hvordan unntaket og de øvrige detaljene konkret utformes i norsk regelverk, er ikke avklart. Det avgjøres først når direktivet er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk lov.

Hva kravene konkret handler om

European Accessibility Act er ikke én lang liste med tekniske krav slik WCAG er. Direktivet setter overordnede mål — at informasjon skal kunne oppfattes, grensesnitt skal kunne betjenes, og innhold skal være forståelig og fungere med hjelpemidler — og overlater den tekniske detaljeringen til harmoniserte europeiske standarder.

For nettsider og apper betyr det i praksis WCAG-baserte krav, på samme måte som UU-forskriften allerede stiller. For fysiske produkter og selvbetjeningsløsninger er kravene mer konkrete: betalingsterminaler og minibanker skal blant annet ha talestøtte eller annen ikke-visuell betjening, kunne brukes med hodetelefoner der det er relevant, og ikke kreve at brukeren ser skjermen for å fullføre en betaling. For e-handel handler det om at hele kjøpsprosessen — produktsøk, handlekurv og betalingsløsning — skal være tilgjengelig, ikke bare produktsidene.

Direktivet har også en overgangsordning i EU-teksten for tjenester som allerede er i drift på det tidspunktet kravene begynner å gjelde: slike avtaler kan i utgangspunktet løpe ut kontraktsperioden før de må oppdateres, i stedet for å måtte rettes umiddelbart. Nøyaktig hvordan en tilsvarende overgang vil se ut i norsk regelverk, er ikke bestemt.

Status i Norge: ikke innlemmet ennå

Norge er ikke EU-medlem, men er forpliktet gjennom EØS-avtalen til å gjennomføre EØS-relevante direktiver i norsk rett. Det skjer normalt ved at direktivet først innlemmes i selve EØS-avtalen, og deretter gjennomføres i norsk lov eller forskrift.

For European Accessibility Act har denne prosessen tatt tid. UUTilsynet følger status løpende på sine sider. Det ble også avholdt en offentlig høring om gjennomføring av direktivet der departementet ba om innspill til hvordan de norske reglene bør utformes.

Ventet gjennomføringsmodell er at direktivet forankres i likestillings- og diskrimineringsloven — samme lov som UU-forskriften i dag er hjemlet i — trolig supplert med en egen forskrift for de nye kravene. Nøyaktig dato for når dette er på plass, er ikke kjent. Sjekk UUTilsynets side for oppdatert status før du legger en tidsplan.

Det er heller ikke avklart hvilken instans som får ansvar for tilsyn med de nye kravene. UUTilsynet fører allerede tilsyn med UU-forskriften i dag, og har den faglige kompetansen på WCAG-baserte krav. Det gjør dem til en naturlig kandidat, men det er ikke det samme som en bekreftet beslutning.

Hva betyr dette i praksis akkurat nå?

For en norsk virksomhet som bare selger til det norske markedet, er European Accessibility Act ennå ikke en juridisk plikt. Det er fortsatt UU-forskriften som gjelder for nettsteder og apper, og den har vært gjeldende lov siden 2013.

Selger du derimot varer eller tjenester direkte til kunder i EU-land — for eksempel gjennom en nettbutikk med levering til Sverige, Danmark eller Tyskland — kan du allerede i dag være underlagt kravene på EU-siden, uavhengig av at Norge ikke har gjennomført direktivet selv.

For alle andre er det klokt å bruke ventetiden. Når direktivet etter hvert blir norsk lov, vil det trolig gjelde med kort overgangstid, slik UU-forskriften selv har hatt korte frister for retting i tilsynssaker.

Et annet moment: konsern og kjeder som opererer i flere nordiske land, retter seg ofte etter det strengeste kravet på tvers av markedene av praktiske grunner — én plattform, ett regelverk å forholde seg til. Har morselskapet allerede tilpasset seg EAA i Sverige eller Danmark, er det ofte enklest å la den norske nettsiden følge samme standard i stedet for å vente på egen norsk frist.

For offentlig sektor er det verdt å presisere at det aller meste allerede er dekket. UU-forskriften stiller strengere krav til offentlige nettsteder (WCAG 2.1 nivå A og AA) enn det European Accessibility Act ventes å kreve av private aktører. Det er privat sektor — nettbutikker, banktjenester og andre forbrukerrettede tjenester som i dag bare er delvis omfattet av UU-forskriften — som får det største løftet når det nye regelverket kommer på plass i Norge.

Forholdet til UU-forskriften

European Accessibility Act og UU-forskriften er to forskjellige regelverk med felles teknisk grunnlag. Begge bygger i stor grad på WCAG — Web Content Accessibility Guidelines fra W3C — selv om EAA i tillegg bruker en egen europeisk standard for produkter og tjenester utenfor nettsider.

Praktisk betyr det at arbeidet overlapper mye. En nettside som allerede oppfyller WCAG 2.1 AA-kravene — kontrast, tastaturnavigasjon, korrekt skjemahåndtering, alternativ tekst — dekker allerede en stor del av det som ventes å bli krevd under European Accessibility Act også. Forskjellen ligger mest i hvem som blir omfattet, ikke i selve den tekniske tilgjengeligheten.

De to regelverkene skiller seg likevel på tre punkter. UU-forskriften retter seg mot nettsteder og apper, mens European Accessibility Act også dekker fysiske produkter som betalingsterminaler og minibanker. UU-forskriften stiller strengere krav til offentlig sektor (WCAG 2.1) enn til privat sektor (WCAG 2.0), mens European Accessibility Act i utgangspunktet retter seg mot private virksomheter uansett størrelse — bortsett fra mikrovirksomhetsunntaket. Og bare offentlig sektor har i dag plikt til å publisere en tilgjengelighetserklæring; hvordan private virksomheter skal dokumentere samsvar med European Accessibility Act, er ikke avklart i norsk regelverk ennå.

Fem steg for å forberede deg

Du trenger ikke vente på at loven kommer på plass før du starter. Her er en realistisk startliste:

1. Kjør en automatisk tilgjengelighetstest av nettstedet ditt for å se hvor du står mot WCAG 2.1 AA i dag.
2. Sjekk om noe av virksomheten selger direkte til kunder i EU-land, inkludert via nordiske søsterselskap eller egne landeversjoner av nettbutikken. Da kan kravene allerede gjelde deg der, uavhengig av norsk gjennomføring.
3. Rett opp de vanligste avvikene først: kontrast, alternativ tekst, tastaturnavigasjon og skjemafeilmeldinger. Disse går igjen i nesten alle regelverk som bygger på WCAG, og er samtidig det UUTilsynet oftest reagerer på i tilsyn med UU-forskriften.
4. Hvis nettbutikken din har en ekstern betalingsløsning eller fysiske betalingsterminaler i butikk, spør leverandøren direkte om deres eget arbeid med European Accessibility Act. Ansvaret for kravene kan ligge delt mellom deg og leverandøren.
5. Følg med på UUTilsynets side om European Accessibility Act for oppdatert status på norsk gjennomføring, slik at du ikke planlegger etter en frist som endrer seg.
6. Sett av tid til en oppfølgende gjennomgang når det norske regelverket er avklart, i stedet for å presse frem en full kartlegging på et grunnlag som ennå kan endre seg.